Livet snudd på hodet

Livet snudd på hodet

“Du har brystkreft”

Hvert år får 4000 kvinner i Norge denne brutale beskjeden. Mange kjenner på stor usikkerhet og frykt, som om de mister fotfeste. Hva nå? Hvordan vil det gå med meg, og med familien min? Vil jeg overleve? Og hvordan blir fremtiden? 

I løpet av et øyeblikk blir livet og hverdagen snudd på hodet. Du står foran en krevende behandling, og sykdommen tar tid og plass som pleide å tilhøre deg og menneskene du er glad i. Det er en livsomveltende situasjon, og en fysisk og psykisk påkjenning for mange.

Randi, Lara og Ine har alle vært rammet. Her deler de sin erfaring i møte med brystkreft og hvilken betydning forskning har hatt for dem

Lara

«Jeg kan ikke dø». Det var min første tanke da jeg fikk brystkreft. Jeg hadde kreft som barn, og jeg trodde jeg var ferdig med kreft i livet mitt. Det var annerledes denne gangen, nå som jeg hadde blitt mor til tre barn.  

Etter brystkreftbehandlingen kjente jeg meg ikke igjen i egen kropp. Livet med tvillinger og en storebror er kaotisk nok i en helt vanlig hverdag, og nå ble jeg sliten bare av å gå noen få skritt. Jeg ble liggende på sofaen og se sommeren passere. Det var vanskelig. Barna spilte fotballkamper som jeg ikke orket å være med på. Det gikk nesten et helt år uten at den mest ivrige av alle mammaene var der og heiet. 

Nå er jeg heldigvis kreftfri, men får antihormonell behandling. Den gir meg en del plager, så jeg er fremdeles ikke helt ferdig med kreften. Når du begynner å bli bedre stiller omgivelsene de samme kravene til deg som før. Jeg vil jo bare tilbake til hverdagen, og til jobben min som fysioterapeut som jeg er så glad i. Det er en krevende jobb som gir meg mye, men som også krever at jeg har litt overskudd. Jobben har vært en stor motivasjon for å komme tilbake til den jeg var, eller i hvert fall bli bedre.  

Jeg tar en dag om gangen. Nå begynner jeg heldigvis å bli mer og mer lik den jeg var før jeg ble syk. 

– Lara, 40 år 

En kvinne og fire barn sitter på en benk og smiler til kameraet; ett barn stikker lekende ut tungen. Ett barn og en mann bruker baseballcapser, og mannen bærer også en ansiktsmaske.

Ina

Det gikk fra sjokk til sorg, til redsel, til pessimisme, også håp. Det var liksom to stadier. Det første da du vet at noe er galt, men ikke vet hva det er. Det andre stadiet er når du vet hva det er, men ikke vet hvordan det kommer til å gå. I dette stadiet planla jeg begravelsen min. Jeg var i kjelleren, på et sted hvor fantasien og tankene gikk helt amok. 

Behandlingen var tøff, men jeg kunne skjule at jeg var syk inntil jeg mistet håret. Det har forbausende mye å si. Jeg var litt tøff i trynet i begynnelsen, men det var ganske brutalt å oppleve at folk ser på deg annerledes. Du blir satt i en bås og plutselig får du ekstra sympati, ekstra blikkontakt eller ekstra oppmerksomhet du ikke ønsker. 

Jeg var lei meg for at jeg gikk glipp av så mange ting. Blant annet fordi jeg ikke fikk jobbet. Jeg følte at jeg stod på en perrong og at alle togene bare kjørte forbi, mens jeg stod igjen. Jeg ville så gjerne være med, men fikk ikke lov. Det var veldig fortvilende å føle at jeg mistet kontrollen over livet slik jeg kjente det.  

Nå har jeg kommet meg på toget igjen, men jeg sitter på et annet tog enn det jeg pleide. Det går fremover, bare litt saktere. Og jeg har alltid den lille angsten. Da jeg fikk beskjed om at jeg var kreftfri, var spørsmålene mine: Er det sikkert? Helt sikkert? 100% sikkert, eller 10% usikkert? Du kjenner at du har fått livet i gave, og selv om du ikke beveger deg helt på kanten av stupet, er du mye nærmere enn det du var før. 

Det er en ny normal nå, men den er absolutt til å leve med.  Alternativet er jo å ikke å leve i det hele tatt. Og det er helt klart et veldig, veldig dårlig alternativ. 

-Ina-Janine 60, år.

To kvinner på et medisinsk anlegg: den ene sitter i en stol og får en IV-infusjon, og den andre tar en selfie, begge smiler.

Randi

Min første reaksjon var sjokk. Jeg er sykepleier og har jobbet på kreftavdeling på Ullevål sykehus i mange år, så jeg visste godt hva det dreide seg om. Nå skulle jeg plutselig være hovedpersonen i min egen krefthistorie. Jeg tok veldig mange sorger på forskudd. 

Operasjonen var den største fysiske påkjenningen for meg. Jeg hadde store smerter i tiden etterpå, og var helt nede for telling. Da jeg begynte med den videre behandlingen fryktet jeg det verste, men cellegiftkurene ble heldigvis ikke så fæle som jeg trodde. Etter hvert økte motet, og jeg ble tryggere på at dette skulle gå bra.  

Når det kommer til behandlingen så har noe av det tøffeste vært å miste håret. Det høres kanskje rart ut, men jeg føler at veldig mye av identiteten min ligger i håret. Sorgen over håret har til tider tatt større plass, enn sorgen over at jeg også måtte fjerne et bryst. Det viktigste er selvsagt at jeg overlever, og at jeg får se barna mine vokse opp, men det har fortsatt vært veldig tøft. Og selv om det er forfengelig så er det en følelse jeg har kjent mye på – at jeg aldri skal bli helt meg selv igjen. Jeg skammer meg litt over å innrømme det, men det er vel egentlig bare en menneskelig følelse. 

Det synes heller ikke utenpå at du ikke er helt tilbake til normalen. Det tror jeg flere kreftpasienter kan kjenne seg igjen i. Folk tenker at du ser så frisk ut, og har forventninger til at alt skal være som før. Så kjenner du selv på at det ikke er det. Energien er ikke der. Du har mer enn nok med å komme deg gjennom de daglige gjøremålene. 

Og det er kanskje den helt normale og bekymringsløse hverdagen jeg har savnet mest. Når jeg føler meg som meg selv. Når ting bare er vanlig.  

– Randi, 45 år.

Rosa sløyfe-aksjonen samler inn penger til livsviktig forskning som vil kunne føre til bedre behandling, lengre overlevelse og økt livskvalitet for dem som er, og blir, rammet av brystkreft.

Vi håper du liker årets sløyfe, og vil bære den med stolthet i oktober.

Kjøp en til deg selv eller til noen du er glad i, eller finn et annet produkt du liker!