Svært mange brystkreftpasienter får så store senskader at de faller ut av arbeidslivet. Det påvirker oss alle. Vi trenger en mer skånsom og treffsikker kreftbehandling.
Ellen Harris Utne, tidligere styreleder i Brystkreftforeningen
Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen
Aldri før har så mange norske menn og kvinner fått brystkreft. Ferske tall fra Kreftregisteret viser at nesten 3700 kvinner fikk diagnosen i fjor.
De fleste kjenner noen. En tante, en nabo, en kollega. Eller kanskje var det moren, datteren eller kjæresten din som fikk beskjeden så mange av oss frykter. Eller kanskje var det deg.
Utviklingen innen brystkreftforskning har vært enorm. Før i tiden fikk brystkreftpasienter en standardbehandling. Noen ville ha overlevd. For andre hadde alt bare blitt verre.
Cellegift, stråling og hormonbehandling gir en rekke bivirkninger og senskader som reduserer livskvaliteten. Fatigue, stive muskler og ledd, hevelser i armer og ben, konsentrasjonsvansker og nedsatt befruktningsevne er bare noe.
Heldigvis har forskningen ført oss videre. I dag vet vi at kreftsvulster er like ulike som oss mennesker, og at en behandling som fungerer på noen, kan ha ingen effekt på andre. Derfor må hver enkelt pasient bli behandlet ulikt.
Pårørende sliter seg ut
En undersøkelse Brystkreftforeningen gjorde blant sine medlemmer for et par år siden viste at én av tre som får senskader etter brystkreftbehandling, faller helt ut av arbeidslivet. Mange vil kjenne seg igjen i historien til trebarnsmoren Monja Eilertsen (nrk.no). Senskadene har gjort henne ufør, men hun har ikke gitt opp håpet om å komme tilbake i jobb: «Lysten er der, men kroppen henger ikke med», forteller hun.
Det er dyrt for oss som samfunn å miste en så stor gruppe arbeidstakere, og det blir ekstra dyrt når vi vet at risikoen for psykiske lidelser øker når man ikke har jobb.
For de nærmeste kan det være tøft å se den de er glad i, ha det vondt og slite med senskader. I tillegg må de håndtere sitt eget kaos av tanker og følelser. De kan kjenne på en sorg over at livet og forholdet til den andre kan ha endret seg.
Å kjenne noen som har fått en dødelig sykdom som kreft, setter en støkk i oss og minner oss om hvor skjørt livet er. Mange pårørende sliter seg ut.
Forskning nytter
Vi trenger en skånsom og treffsikker kreftbehandling som skyter akkurat hardt nok. Ikke bare for dem som har brystkreft i dag, men også for oss som står rundt og som en dag vil bli rammet.
For å komme dit, må vi skaffe mer kunnskap om kreftceller slik at vi på forhånd kan forutsi hva som vil hjelpe den enkelte pasient. Løser brystkreftforskerne den gåten, vil det ha betydning for oss alle.
Forskningsfunnene deres vil på sikt komme både andre kreftformer og sykdommer til gode. Derfor går pengene fra årets Rosa sløyfe-aksjon til forskning på persontilpasset brystkreftbehandling.