Det vanskeligste var å fortelle mamma

Hun hadde akkurat satt seg ned med en kaffe sammen med en kollega da hun så nummeret til Haukeland sykehus lyse opp på skjermen. Vi har dessverre funnet kreft i det høyre brystet ditt lød stemmen i andre enden.

– Jeg husker at jeg bare svarte “du tuller?” men det gjorde han selvfølgelig ikke. 

Frykt for spredning 

Etter beskjeden fra legen gikk alt i høyt tempo. De neste ukene besto av MR, CT, skjelettscanning, og ultralyd av hjertet for å sjekke om kroppen var sterk nok til behandlingen. 

– Den perioden var ekstremt krevende. Den uvissheten var helt forferdelig. Hvert minste tegn eller vondt i kroppen fikk jeg til å henge sammen med mulig spredning, forklarer Ane.  

Etter fjorten dager fikk hun møte kreftlegen for første gang. Ane forteller at hun var veldig nervøs, og det første hun spurte om var om det var spredning.  

Det var det heldigvis ikke.

– Det var som å få livet i gave. Jeg husker at legen sa at de skulle behandle meg som at jeg ble frisk. Jeg tenkte at dette skal gå bra, de fleste overlever jo, sier Ane. 

Kunne gå begge veier 

I fjor vår oppdaget Ane en liten kul på brystvorten.  Da kulen ikke ble borte, bestilte hun en fastlegetime. Fastlegen trodde ikke kulen var kreft, men henviste henne videre til mammografi og ultralyd på grunn av en innsunken brystvorte. 

På mammografien ble det først ikke funnet noe, men ultralyden viste en forandring. Radiologen var usikker og tok flere prøver.

– Han sa at dette kunne være knyttet til tett kjertelvev, men at det også kunne være kreft. Det var femti-femti. De tok åtte biopsier, på fire områder i brystet, og jeg gikk hjem med en følelse av at dette kunne gå begge veier, sier Ane. 

Da telefonen ringte fra Haukeland fortalte legen henne at det var funnet kreft i tre av de fire biopsiene de hadde tatt, og Ane fikk påvist diagnosen lobulær brystkreft. Lobulær brystkreft er en krefttype som ofte sprer seg mer diffust i brystet enn andre typer brystkreft, og danner ikke alltid tydelige kuler. Spesielt når man har tett brystvev kan det være vanskelig å oppdage kreften ved selvundersøkelse og mammografi.  (Kilde: Brystkreftoreningen)

Følte seg sett 

Behandlingen av lobulær brystkreft er som ved annen brystkreft, persontilpasset. Siden svulstene Ane hadde var hormonsensitive, startet hennes behandling med nettopp hormonbehandling.  

– Jeg begynte med hormonbehandling i åtte måneder før jeg fikk cellegift. Det var en helt annen rekkefølge enn mange andre får, men det var det som passet best i min situasjon, forteller hun.  

Ane responderte bra på hormonbehandlingen. Hun skulle fortsette behandlingen med fire runder cellegift, men siden bivirkningene fra cellegiften var så sterke, ble det bestemt at hun bare skulle få tre av fire behandlinger.  

Dette gjorde at Ane følte seg tydelig sett. Hun forklarer at hun følte at legene ikke bare fulgte et satt forløp, men tilpasset behandlingen etter hennes behov og gjorde justeringer etter kroppens respons.  

Hun følte seg også veldig inkludert i beslutningene som ble tatt underveis i behandlingen. Hun ble lyttet til og fikk hele tiden mulighet til å stille spørsmål og komme med sine meninger underveis i prosessen. Hun har hatt tillitt til at de medisinske beslutningene har vært de riktige for henne, og hun føler at det har vært rom for hennes stemme og erfaringer i behandlingsforløpet.  

Samtidig innrømmer hun at denne perioden har vært mer krevende enn hun hadde sett for seg, og tatt lenger tid enn hun trodde det skulle ta.  

Vanskelig å fortelle familien  

Selv om det har vært tøft å gå gjennom, har ikke selve behandlingen vært det vanskeligste i perioden. Det aller vanskeligste var å fortelle familien. Bare tre måneder tidligere hadde Ane mistet faren sin til kreft. 

– Pappa døde av kreft kort tid før jeg fikk min diagnose, så det var ekstra tungt å skulle fortelle mamma at jeg også hadde fått kreft. Jeg var redd for å påføre familien enda en sorg, forteller Ane.  

Familien betyr alt for Ane, og består av mannen hennes, to barn og to bonusbarn.

Samtidig tenkte hun at dette kom til å gå fint, og at de fleste overlever. Hun var klar over at hennes kreft ikke var den samme typen som faren hadde hatt, og veldig mye har skjedd de siste årene. Selv om det var forferdelig at både barna og moren måtte gå gjennom dette en gang til, visste hun at hun måtte være sterk for dem.  

– Jeg sa til meg selv, at dette går bra, jeg har på en måte alltid hatt den innstillingen.  

Veien videre

Nå ser Ane fremover, selv om behandlingen ennå ikke er over. Hun skal gjennom både stråling og videre hormonbehandling. 

– Jeg prøver å leve etter tanken om at sykehuset har som oppgave å gjøre meg frisk, mens min oppgave er å leve livet. Det jeg ikke kan gjøre noe med, kan jeg ikke bruke energi på, sier hun.  

Takket være forskning, er det å få brystkreft noe helt annet i dag, enn det var for bare få år siden. Ni av ti kvinner som får brystkreft i dag er i live minst fem år etter de fikk diagnosen. Forskning gir fremskritt som vil føre til at kvinner som Ane får bedre behandling, lever lengre, og får økt livskvalitet. Når du støtter Rosa sløyfe-aksjonen, bidrar du til nettopp dette. Du er med på å gjøre en forskjell – for alle som er, og en dag kan bli, berørt av brystkreft.