– Det var essensielt at jeg fant svulsten tidlig

Hjemme hos Tine i Sarpsborg har søstrene satt seg i den minste av to sofaer, og begge har trukket beina godt opp under seg. På hver sin underarm står ordet «søster» skrevet i midten av et rødt hjerte. Da den matchende tatoveringen ble tatt, en valentinsdag for 13–14 år siden, visste søstrene lite om at de også skulle ende opp med hver sin matchende avklippede flette før fylte 40. I skapet til både Tine og Siri ligger nemlig de lange svarte flettene fra tiden før kreft.

– Kreft er skummelt, men det hjelper ikke å ikke kjenne etter fordi man er redd for å finne noe. Du har ingenting å vinne på å lukke øynene for det, men du har alt å vinne på å ta grep, sier Tine. Hun fikk diagnosen HER2-positiv i juni 2020.

Hadde jeg ikke gått til legen fort, kunne min situasjon vært en helt annen.

Tine Edskerud

– Da Tine fikk brystkreft, gikk jeg til mammografi. Da fant de ingenting. I desember var jeg overbevist om at jeg igjen kjente forandringer i brystet, men jeg hadde jo nettopp sjekket meg. Jeg kunne ikke bli helt hypokonder heller, så jeg lot det ligge. Det gikk 3 – 4 måneder før jeg dro til legen, sier Siri. Hennes svulst var hele 8 cm da hun fikk diagnosen i april 2021.

Fra plagsom lillesøster til beste venninne

Historien om de to søstrene fra Halden starter lenge før kreften kom inn i livet deres.

Å få et småsøsken er for mange en overgang. Det var det også for Tine.

Fra å være alenebarn og ha all oppmerksomhet fra foreldrene, kom lillesøster Siri deisende inn i livet hennes da hun var tre år. Som søsken flest har de hatt sine uenigheter oppgjennom, men de har heldigvis langt flere hyggelige minner enn Lego-sabotasje, biting og kasting av kontorstoler.

– Tine var jo hestejente, så vi lekte mye Zorro og sprangridning på stuegulvet hjemme. Og så har vi spilt mye sammen, da. Det startet med Super Mario 3 på Nintendo.

Det var aldri noen tvil om hvem som skulle være Mario, og hvem som måtte ta til takke med Luigi. Da de ble eldre, ble Mario og Luigi byttet ut med ekte mannfolk – eller «Kællær», felles jobb på Nordby Mat, fester, festivaler og etter hvert familieliv med barn og tantebarn.

– Selv om vi har flyttet til forskjellige byer, har vi alltid bodd i nærheten av hverandre, og det har alltid vært naturlig å ha mye kontakt. Både vi to, sammen med felles venninner og med familiene våre. Det er ikke mye jeg ikke snakker med Siri om. Jeg vet egentlig ikke helt hva det skulle vært. Vi er jo søstre, men etter at vi ble voksne, har vi blitt mer venninner, konstaterer Tine.

– Det er sikkert ingenting …

Det siste året har vært ekstra tøft for de to søstrene.

– Jeg husker ikke hvilken dag det var, men jeg skulle dusje, og da oppdaget jeg noe som kjentes som en klinkekule på innsiden av huden. Jeg ble ikke redd denne gangen, forteller Tine.

For 10 år siden fant nemlig mannen til Tine en kul i brystet hennes som viste seg å være falsk alarm. Selv om Tine var overbevist om at det sikkert ikke var noe å bry seg med denne gangen heller, var hun heldigvis ikke redd for å oppsøke legen på nytt.

For mange er det en terskel å ringe legen «bare» fordi man tror man har en kul i brystet. Jeg valgte å være hun som var «litt ekstra», og som gikk til legen og sa: «Det er sikkert ingenting, men …». For min del hadde det alt å si.

Tine Edskerud

Et par måneder etter legebesøket fikk hun diagnosen HER2-positiv. Selv om svulsten var relativt liten, er det en aggressiv form for brystkreft, og det var essensielt at den ble funnet såpass tidlig.  

– Det er kanskje en av de verste dagene i mitt liv. Jeg kunne ingenting om kreft. For meg var kreft noe du får, så blir du tynn og bleik og ligger i en sykehusseng. Og så dør du. Jeg fikk ikke noe kampvilje, jeg ble bare redd. Jeg var veldig desperat etter at noen skulle fortelle meg at det skulle gå bra. At noen skulle redde meg, eller passe på meg. Jeg ble helt panisk, men likevel var det nesten verre da Siri ble syk.

– Det gikk dritt

Ingenting ble funnet på mammografiundersøkelsen Siri tok da søsteren ble syk, og Tine hadde testet negativt for BRCA-genet. Selv om Siri var litt usikker på om hun kjente forandringer i brystet i desember, var naturlig nok terskelen for å oppsøke lege litt større. Hun hadde jo nettopp sjekket seg.

Da jeg en dag i april skulle kle av meg for å dusje, hadde plutselig brystvorten sagt takk og farvel. Den hadde krøpet innover. Det var først da jeg skjønte at jeg måtte dra til legen.

Siri Nilsen

– Jeg satt og ventet på at de skulle ringe. Selv om Siri hadde sagt at vi måtte forberede oss på at det var brystkreft, var jeg overbevist om at det ikke var noe. For hva var sannsynligheten for det liksom? Begge to? Vi er jo egentlig altfor unge, og ikke har vi kreft i familien. Men så tok det altfor lang tid før de ringte, og da skjønte jeg det. Da mamma endelig ringte meg var hennes nøyaktige ord: «Det gikk dritt».

Stemmen til Tine begynner å briste, og hun stopper opp. Med tårer i øynene og gråten i halsen får hun en trøstende hånd på låret av lillesøster mens hun forteller videre.

– Jeg satt der, sier hun og nikker mot hjemmekontoret på kjøkkenbordet

– Og etter å ha lagt på med mamma, kastet jeg papirer vilt rundt meg. Så la jeg meg ned på gulvet og gråt. Skrek høyt. Jeg skjønte jo at jeg måtte ta meg sammen, for Siri var ikke tjent med at jeg skulle få panikk. Det er jo kanskje det som hjelper minst.

– Da vi fikk vite at prognosene var gode også for Siri, kunne jeg brette opp ermene igjen. Det har jo gått bra med meg så langt. Da kan det jo gå bra med Siri også, sier hun og ser på Siri.

– Stol på magefølelsen, og stol på puppen

Siri sin svulst var hele 8 cm stor, og før sommeren startet hun behandling med cellegift. Etter kreftsvulsten har krympet, er planen operasjon, men foreløpig er detaljene uklare.

– Jeg har jo egentlig vært kjempeheldig. Det er riktignok svulst i ganske mye av puppen, men det kunne jo ha spredd seg siden jeg gikk med det så lenge. Det var jo 3–4 måneder hvor jeg var litt usikker, og hvor jeg ikke gjorde noe. Jeg var kjempeheldig, og så heldig pleier man jo ikke å være, sier Siri og rister på hodet.

Storesøster Tine er i dag kreftfri. Hun går fremdeles på medisiner, til jevnlige undersøkelser og følger selvfølgelig nøye med på forandringer i brystene. Søstrenes oppfordring er tydelig: Gå til lege og ta forandringer på alvor – selv om du nylig har tatt mammografi eller følger Mammografiprogrammet (kreftregisteret.no).

Ja, det kan være vanskelig å kjenne hva som er en kul. Men kjenn i alle fall etter, slik at du vet hva som er din egen normal.

Tine Edskerud

I oktober arrangerer Kreftforeningen og Brystkreftforeningen Rosa sløyfe-aksjonen i solidaritet med brystkreftrammede, og i år er temaet tidlig oppdagelse. Inntektene fra årets aksjon går til forskning på brystkreft slik at flere, som søstrene Tine og Siri, kan overleve og at flere får best mulig livskvalitet etter brystkreftbehandling.

Husk å kjenne etter!