En rutine som reddet livet

– Jeg kjente et område på høyre side, ved armhulen. Det var ikke en kul, mer som et knudrete område. Jeg tenkte egentlig ikke at det var noe farlig, men jeg bestilte time hos legen. Bare for å være sikker, forteller hun. 

Fastlegen var enig. Dette kjentes ikke ut som en typisk kreftsvulst, men han sendte henne videre til mammografi for å være helt sikker. 

Det viste seg at Heidi hadde kalkdannelser i store deler av brystet. Slike kalkdannelser er som regel godartet, men det kan være tegn på tidlige stadier av brystkreft. Derfor ble hun også satt opp på en time for MR og biopsi. 

Kunne være kreft 

Allerede dagen etter MR ble Heidi ringt og spurt om hun kunne komme inn til en time. Hun tok med seg mannen sin, og foreldrene sine til timen.  

– Jeg skjønte at de hadde sett noe på bildene, så derfor tok jeg med meg foreldrene mine, som begge har medisinsk bakgrunn. De har god forståelse for fagspråket, sier hun.  

Heidi tok biopsi på flere plasser, og legen fortalte henne at de hadde sett noe som kunne være forstadier til kreft. Han forklarte at hvis biopsiresultatene var positive, måtte hun fjerne hele brystet.  

Endelig svar  

To måneder etter første besøket hos legen, fikk Heidi endelig svaret. Det ble funnet en svulst på åtte millimeter, og forstadier til kreft i nesten hele brystet.  

Hun måtte operere bort hele brystet og alle lymfeknutene i armhulen. Operasjonen gikk fint, og Heidi kom seg raskt. Nå var neste steg cellegift.  

– Da jeg startet på denne prosessen, håpet jeg at jeg skulle slippe cellegift. Jeg hadde hørt om mange som bruker lang tid på å komme seg etter behandling, og jeg ønsket å unngå det hvis det var mulig. Jeg har tre barn på fem, åtte og fjorten år, og hverdagen vår er både hektisk og full av liv. 

Samtidig tenkte Heidi at dersom cellegift er det som skulle til for at hun ble frisk, så ville hun heller ta det enn å la være. Hun ønsket egentlig bare å komme i gang så fort som mulig, slik at hun kunne fokusere på å bli frisk og komme tilbake til både barna, jobben og det hektiske livet hun trives med. 

Mer alvorlig enn antatt  

Lettelsen etter operasjonen ble dessverre kortvarig. Kirurgen kunne fortelle at det kunne være flere lymfeknuter som var utsatt enn man først hadde trodd. Han så syv hovne lymfeknuter. Da legene tidligere hadde sagt at hun kom til å bli frisk, var tonen nå mer alvorlig. 

– Han sa at det kunne være mange grunner til at de var hovne, men at han trodde det kunne være kreft i flere av dem. Han var rett på sak, og det var første gang jeg fikk en følelse av at dette ikke nødvendigvis kom til å gå bra, sier Heidi.  

Heidi gikk til oppfølgingstimen med stor uro. Hun visste at funnene under operasjonen hadde vært mer omfattende enn først antatt. 

– Det viste seg at det jeg trodde var worst case scenario med syv lymfeknuter med kreft og en åtte millimeter stor svulst, var mye verre, sier Heidi. 

Prøvene viste kreft i elleve lymfeknuter. I tillegg ble det oppdaget en ny svulst på 4,6 centimeter.  

Frykten for spredning 

Heidi hadde sett frem til å komme i gang, og bli ferdig med cellegiftbehandlingen, men telefonen fra onkologen tok en uventet vending. På grunn av den store svulsten og funnet av kreft i de 11 lymfeknutene, anbefalte hun en full kroppsscanning for å utelukke fjernspredning. 

Spredning hadde tidligere vært en fjern tanke for Heidi. Noe hun visste kunne skje, men ikke noe hun hadde forestilt seg som sannsynlig. Nå sto hun med telefonen i hånden og fikk høre at risikoen var reell.  

– Det var første gangen jeg virkelig knakk sammen etter at jeg hadde begynt denne prosessen. Det er én ting å fortelle barna mine at jeg har kreft, men at jeg skal bli frisk. Det er noe helt annet å måtte si at jeg har kreft og bare kort tid igjen, sier Heidi. 

Hun måtte vente i flere uker på svarene som skulle avklare om kreften hadde spredt seg. Hun beskriver denne ventetiden som de mest krevende ukene hun har opplevd. For å holde tankene unna og unngå å bli overveldet, kastet hun seg over hagearbeid. Fysisk krevende oppgaver som planting, graving og løfting ble en slags terapi. 

– Hagearbeid var det eneste jeg kunne gjøre for ikke konstant å være på gråten. Jeg var i en slags flow, og holdt på i ti timer om dagen for å holde tankene unna, sier Heidi.  

Heldigvis viste undersøkelsene at det ikke var fjernspredning. Lettelsen var enorm. Etter måneder med usikkerhet og stadig mer alvorlige beskjeder, var dette det første virkelig gode svaret hun hadde fått på lenge. 

Det Heidi har er helt unikt 

Det finnes ikke én standard vei gjennom brystkreftbehandling, og opplevelsen varierer stort fra kvinne til kvinne. Både når det gjelder type behandling, rekkefølge og bivirkninger.  

Selv om hun nå er ferdig operert og det ikke er funnet fjernspredning, vet hun at behandlingsløpet fortsatt er langt. Likevel møter hun det på samme måte som hun har møtt hvert steg hittil, som en oppgave hun bare skal gjennom. Etter cellegiftbehandlingen venter stråling, før hun får vite om hun skal ha antihormonbehandling i fem eller ti år. 

For å sikre at kvinner som Heidi får akkurat den behandlingen og oppfølgingen de trenger for å bli friske, og for å forstå hvordan sykdommen oppfører seg hos hver enkelt pasient, er vi avhengig av videre forskning.