Når behandlingen er over og du står alene igjen med tanker, følelser, senskader og bivirkninger på medisiner. Hvor skal man begynne, hvor skal man gå?
Januar 2020 står jeg der alene i meg selv og stirrer tomt foran meg.
Armene er tunge, hodet kjennes ut som det er fylt med bomull, jeg er der, men det kjennes ikke ut som meg. Alt er forandret. Det stødige fotfestet jeg pleide å ha er borte. Selvbildet er fullstendig ødelagt. Jeg klarer ikke å se på meg selv i speilet. Jeg puster. Er. Men føler jeg bare flyter rundt. Eksisterer. Prøver å ta livet tilbake, men livet har forandret seg. Jeg har forandret meg. Jeg ser ting annerledes, tenker annerledes. Folk rundt meg er hyggelige. Vennlige. Snille. Sier at jeg ser ut som før. At jeg ser bra ut.
Jeg får lyst til å skrike!
Ser dere ikke hvor ødelagt jeg er!
Kroppen, hjertet, sjelen. Alt er knust, kuttet og dissekert. De trygge rammene mine, kroppen som jeg stolte på, viljen som før gav meg styrke til å klare hva jeg ville. Alt er borte. Jeg føler meg som et tomt skall, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å lete etter restene av meg selv.
Jeg må få bearbeidet følelsene, sinnet, avmakten, redselen. Lære meg å puste på nytt. Uten denne knuten i magen og denne elefanten som står på brystet mitt.
I flere uker går jeg til psykolog. Skjønner at jeg har puttet alle følelser og tanker i en boks. Og nå er denne boksen full. Den renner over, og jeg må begynne å jobbe meg igjennom innholdet. Våren går med til å prosessere, bearbeide og jobbe med aksept. Aksept for at livet ble sånn. Kreften kom og tok tak i meg, men nå er den borte. Aksept for at livet ble annerledes enn hva jeg hadde planlagt. Aksept for at kroppen på veien forandret seg. Jeg må redefinere mitt selvbilde og følelsen av kvinnelighet.
Jeg fikk store utfordringer med det siste.
Hver morgen unngikk jeg speilbildet mitt. Jeg ble fysisk uvel om jeg fikk med meg et glimt av min ødelagte kropp. Jeg følte meg som verdens mest utakknemlige menneske som ikke kunne akseptere og være stolt av kroppen min. Arrene var jo der fordi kreften var borte! Jeg klarte ikke å styre følelsene. De var der hver dag, og de gjorde meg svak og usikker.
Jeg skjønte at jeg trengte hjelp så jeg kontaktet en tidligere bekjent som jeg vet er god på visualisering og som har jobbet lenge som mentaltrener.
Bertrand Larsen kunne raskt dytte meg i riktig retning. Jeg fikk i oppgave å se på meg selv som en kriger. En som hadde vært i kamp og mistet en del av meg selv. På mange måter var det jo en sannhet. Brystet gikk tapt i kampen mot kreften. Uten dette offeret ville jeg faktisk ikke ha overlevd.
De neste månedene øver jeg meg på å se meg selv i speilet. 2 sekunder først, så 5, så 30.
Det tar lang tid og jeg synes det er vanskelig men jeg gjør det. Hver dag utfordrer jeg meg selv og tråkker langt utenfor komfortsonen. Jeg vet det er viktig og jeg vet det vil hjelpe meg.
Etter måneder med iherdig innsats og selvdisiplin løsner det. Jeg skjønner plutselig at alle negative tanker og følelser de sitter i mitt eget hode. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv (instagram.com).
Etterpå er det som om 20 kilo har blitt løftet fra skuldrene mine. Jeg føler meg sterkere fysisk og mentalt og jeg er klar til å finne min vei videre i livet, så jeg begir meg inn på en reise som kommer til å kreve blod, svette og tårer frem til isen på Grønland er krysset i 2023.
Team Expedition Pink Ribbon skal gjennom de neste to årene sette fokus på hvordan man forebygger brystkreft, dele kunnskap om hvordan man sjekker seg selv og samle inn 3 650 000 til brystkreftforskning. Det blir et badass prosjekt med badass kvinner fra Kina, Danmark, USA og Norge.
Du kan følge oss på Instagram: @expeditionpinkribbon
Så om du lurer på om det er mulig å komme seg ut av et mørke som føles så stort og så vanskelig at du ikke vet hvor du skal begynne, så er svaret ja det er fullt mulig.
Du må bare ta ett steg av gangen og be om hjelp, for vi er mange rundt deg som heier på deg og vil at dette livet skal bli det beste du har hatt, til tross for motgang.
Av: Silje Løkeng