Forskning redder liv. For meg betyr det at den lille gutten min kan komme inn til oss om natta og legge seg inntil meg.
Beskjeden kom mens vi var på ferie i Kragerø. Det var fredag, og andre dag av sommerferien vår. Snart skulle jeg bli tobarnsmor, for i magen vokste en liten gutt. Da radiologen sa at de hadde funnet kreftceller, var jeg nesten syv måneder på vei. Jeg fikk panikk, og knakk sammen på hyttegulvet.
Jeg hadde tenkt at kulen jeg kjente var ufarlig, at brystet hadde endret seg fordi jeg var gravid. Stadig flere på min alder får en slik beskjed, men heldigvis overlever langt flere. Ifølge Kreftforeningen, ville hundrevis av flere liv gått tapt dersom vi hadde blitt undersøkt og behandlet for brystkreft på samme måte som for 20 år siden. Mye er takket være forskning.
Fryktelig redd
Jeg fikk vite at jeg hadde kreft to steder i brystet. Utover det visste jeg ingenting. Tiden i uvisshet gikk sakte. Hver time føltes som en måned. Vi avbrøt ferien, og reiste hjem til Oslo og Radiumhospitalet. Der tok de flere prøver. Det var så mye på en gang: Gleden over å være gravid, og sorgen over å ha kreft. Midt i kaoset møtte jeg en sykepleier som så meg i øynene og sa: «Jeg vet det ser mørkt ut nå, men det er lys i enden av denne tunnelen». Det festet seg.
To uker senere fjernet de det ene brystet mitt. «Alt er borte», sa kirurgen etter operasjonen. Det var helt absurd å se seg selv i speilet etterpå, med stor kulemage og bare ett bryst. Så kom Magnus til verden, bare en drøy måned senere. Alt han hadde vært med på mens han lå i magen! Men han var helt frisk, og det var en enorm lettelse. For første gang på lang tid senket jeg skuldrene. Jeg var så lykkelig over at det hadde gått bra!
Så ned på kroppen min
Da jeg dusjet etter fødselen, kom de vonde følelsene tilbake. Jeg så ned på kroppen min, og ble minnet om alt som hadde skjedd. Jeg hadde fjernet det ene brystet, og om tolv dager skulle jeg få cellegift. Det virket uoverkommelig. De andre mødrene på barselavdelingen så så lykkelige ut. Jeg lurte på hva de tenkte om meg, som satt med den nyfødte gutten vår og gråt.
I dag har jeg vært kreftfri i fire år. Vi er mange som får leve videre. Rundt 4000 kvinner rammes hvert år, ifølge Kreftregisteret. Ni av ti lever fem år etter diagnosen. Jeg kom meg gjennom behandlingen, men den har satt spor både fysisk og mentalt: Fatigue, kunstig overgangsalder og lymfødem. Jeg kjenner at jeg er sliten.
Den beste følelsen
Nå er det Rosa sløyfe-aksjon, og akkurat som hundrevis av kvinner har gjort før meg, forteller jeg min historie. Jeg gjør det fordi jeg vil hjelpe andre. Flere og flere av oss overlever, og det er det viktigste. Men jeg har mange drømmer om hvilke fremskritt brystkreftforskning kan føre til i fremtiden. Ett av dem er at livet etter kreft skal preges mindre av senskader fra behandlingen.
Magnus er blitt fire år. Han er sprudlende, superaktiv og ubeskrivelig søt i mine øyne. En veldig sterk liten gutt, som utvikler seg helt normalt. Hver natt hører jeg små fottrinn utenfor soverommet vårt. Lille Magnus kommer opp i senga og legger seg tett inntil. Det er den beste følelsen i hele verden.
