Vi lever
Forskning på brystkreft gjør en forskjell
Et realistisk bilde av livet med og etter brystkreft
Muligheten for å overleve og leve et godt liv etter brystkreft blir stadig bedre. Mest av alt på grunn av forskning.
Vi kan takke forskning for at ni av ti lever fem år etter de fikk diagnosen. Likevel lever mange med følgene av sykdommen, bivirkninger og senskader. Noen får også tilbakefall. Vi trenger derfor fremdeles mer kunnskap.
Gjennom åtte sterke historier ønsker vi å vise brystkreftens sanne ansikt.
Én dag skal jeg dø, men alle andre dager skal jeg leve.
KirstEn, 50 – uhelbredelig kreft
Jeg har metastatisk brystkreft, altså kreft med spredning. Det betyr at jeg ikke blir frisk. Forskning har heldigvis funnet medisiner og behandling som har gitt meg mer tid. Men den medisinen jeg går på nå, kommer til å slutte å virke en dag. Da finnes det, per nå, bare én medisin til som jeg kan få. Etter det finnes det ikke flere. Derfor blir jeg fly forbanna når jeg leser dødsannonser hvor det står «hun tapte kampen mot kreften». Det er ikke sånn at du dør fordi du ikke kjempa nok, du dør fordi det ikke er flere medisiner som virker.
Da jeg ble bestemor, skulle det jo være det lykkeligste jeg kunne oppleve, men det ble bare trist og svart. Jeg skulle jo dø. Det var helt utenkelig at jeg skulle komme meg på beina igjen, men jeg har heldigvis fått medisiner som har hjulpet meg. Så nå har jeg trent meg opp igjen, og jeg kan gå på konserter, gå ut og spise, være sammen med barn og barnebarn. Jeg er veldig glad for den tida jeg får, og jeg prøver å nyte hver dag selv om det ikke alltid er like lett. For én dag skal jeg dø, men alle andre dager skal jeg leve.
Jeg lever, men en bit av meg døde.
Katrine , 31 – kreftfri
Da jeg fikk diagnosen, var sønnen min det første jeg tenkte på. «Fader heller, jeg skal ikke dø fra han», tenkte jeg.
Jeg er BRCA1 positiv, noe som betyr at jeg har et gen som gir meg en mye større sjanse for å få bryst- og eggstokkreft. Året før jeg fikk brystkreft fikk moren min eggstokkreft med spredning. Det førte til at jeg, i tillegg til å fjerne begge brystene, måtte fjerne egglederne og eggstokkene forebyggende.
Jeg skjønte ganske raskt at sykdommen kom til å forandre livet mitt. Hele tiden var målet mitt å komme tilbake til den jeg var, men jeg har jo skjønt det nå. Det blir aldri slik som før.
Jeg lever, men prisen for å beholde livet har vært høy.
Oda, 34 – i behandling
Det hender jeg bekymrer meg for framtida, særlig når jeg merker i hvor stor grad behandlingen har påvirket meg. Jeg tror ikke at livet blir som før noen gang. Men jeg tror at det skal bli bedre. Det tror jeg.
Jeg lever, men livet har flere bekymringer enn før.
Heidi, 62 – kreftfri
Jeg har blitt veldig mye mer bekymret, og alle små «vondter» kan bety at kreften kommer tilbake. Selv om jeg vet at sjansen kanskje ikke er så stor, er den tanken til stede inne i meg. Hele tiden.
– Heidi, 62 – kreftfri
På utsiden så jeg helt vanlig ut, men på innsiden var jeg fullstendig ødelagt.
Silje, 44 – kreftfri
Jeg fikk store forandringer på kroppen min. Jeg mistet det ene brystet, og siden jeg hadde forstadier til livmorkreft fjernet jeg både livmor og livmorhals. Det føltes som om all kvinnelighet var røska ut av kroppen min.
På den mørkeste dagen, da jeg rett og slett ikke hadde lyst til å leve lenger, bestemte jeg meg for å gi meg selv en utfordring. Jeg vet at fysisk og psykisk helse henger tett sammen, så jeg bestemte meg for å gå på tur hver eneste dag i et helt år.
Underveis innså jeg at kroppen min, som jeg trodde hadde sviktet meg, ikke hadde gjort det. Det var motsatt. Den hadde faktisk fighta for meg. I alt jeg hadde stått i, og alt jeg hadde vært gjennom. Den hadde faktisk ofret en kroppsdel for at jeg skulle overleve.
Jeg lever, men har både fysiske og psykiske arr.
Lan, 46 – kreftfri
Det første datteren min spurte meg om var: Skal du dø, mamma? Nei, det skal jeg ikke, svarte jeg.
For meg var det viktig å være ærlig på at livet ikke alltid er en dans på roser, men at dette var noe vi skulle klare å komme gjennom sammen. I den perioden jeg var syk følte jeg at livet ble satt på vent og at jeg mistet tid. Nå er det sånn at jeg lever mer i nuet og forsøker å gripe dagen. Fremtiden har vi ingen garanti for.
Før jeg fikk brystkreft så hatet jeg arr, hatet medikamenter også, så for meg var det helt grusomt. Da brystene mine ble borte så skjermet jeg kroppen min. Jeg følte meg ikke lenger hel. Samboeren min sa noe som hjalp meg til å begynne å tenke annerledes. Han var tydelig på at han ikke hadde blitt forelsket i brystene mine, men i meg sånn som jeg er.
Det er viktig at vi kvinner ikke er flaue eller skammer oss over at vi har fått brystkreft. Det er ikke vår feil, eller et tabu. Vi skal være stolte av arrene vi bærer etter sykdommen.
Da jeg ble frisk kom aldri den lykkefølelsen jeg lengtet etter.
Malin, 29 – kreftfri
Selv om jeg er i overgangsalderen i en alder av 29 år, er det som kanskje likevel har vært mest utfordrende med sykdommen at jeg følte at jeg mistet identiteten min. Jeg mistet håret, brystene og sjansen til å få flere barn.
– Malin, 29 – kreftfri
Jeg skal ikke bare overleve, jeg skal leve også.
Anett, 57 – kreftfri
Arret mitt er et bevis på at jeg lever. Det har vært en humpete vei, og jeg føler at jeg har blitt en annen person samtidig som jeg er den samme.
Nå har jeg vært kreftfri i over ett år, men er fortsatt ikke helt frisk. Utenpå ser jeg stort sett fresh ut og prøver å være blid, men jeg har også dager som er helt dritt. For meg varer det heldigvis ikke lenge.
Morgenene er verst, men rundt lunsj er jeg som regel litt i siget. Jeg tror likevel at mitt gode humør og evnen til å se humoristisk på ting som ikke er så morsomme faktisk gjør livet litt lettere.
Utfordringene er der, både fysiske og mentale, og det er klart du blir redd. Kjemperedd. For alt du ikke vet. Midt i sjokket fikk jeg en indre kraft, og jeg følte meg så klar i hodet. Jeg kunne klare alt.
Kjøp årets Rosa sløyfe
Rosa sløyfe-aksjonen samler inn penger til livsviktig forskning som vil kunne føre til bedre behandling, lengre overlevelse og økt livskvalitet for dem som er, og blir, rammet av brystkreft.
