Det kan skje på et øyeblikk. Livet slik du husker det endrer seg. Sykdom, dødsfall, skilsmisse. Ulike livshendelser som sender deg ut av balanse både fysisk og mentalt. Juni 2019 fikk jeg, Silje Løkeng, påvist brystkreft og forstadiet til livmorhalskreft.
Foto: Privat og Jessica Opgård, Fluid Photography Norway
Skrevet av: Silje Løkeng (Expedition Pink Ribbon)
Jeg tror alle som opplever å få en alvorlig diagnose går inn i et slags sjokk og fighter modus. Det gjorde jeg også.
Etter endt behandling satt jeg igjen med en kropp jeg ikke kjente igjen, både fordi jeg hadde mistet brystet, livmorhals og livmor, men også fordi medisinene som skulle forebygge tilbakefall gjorde meg skikkelig dårlig. Jeg gikk ned 10 kilo og følte meg som et skall av meg selv.
På utsiden så jeg helt vanlig ut, men på innsiden var jeg fullstendig ødelagt, både fysisk og mentalt.
Jeg forsøkte å gå tilbake til mitt gamle jeg, og ta livet tilbake slik det var, men dette skulle vise seg å være en destruktiv vei for min sin del.
Jeg klarte ikke å se på meg selv i speilet. Det manglende brystet gjorde meg uvel og nedstemt.
Bivirkningene på medisinene var kraftige, med oppkast, migrene, leddsmerter, nattesvette og tørre slimhinner. I ett år gikk jeg i en nedadgående spiral, til det ble så mørkt at jeg ønsket at jeg ikke var en del av denne verden lengre.
Da tankene var som vondest og angsten så sterk at jeg følte at jeg ikke kunne puste lengre, så bestemte jeg meg for at jeg måtte ta tak i meg selv.
På tur hver dag i et år
Jeg hadde to nydelige barn og en mann som elsket meg, og de utfordringene jeg hadde skulle jeg klare å finne en vei ut av.
Så jeg bestemte meg for å gå på tur hver dag i et år. Fordi jeg viste at sammenhengen mellom fysisk og mental helse var stor, og at litt forbedring over tid kunne utgjøre mye.
Jeg gikk til Psykolog for å håndtere alle de negative tankene og angsten jeg hadde, og til Coach for å jobbe med å se på meg selv i speilet igjen.
Gjennom turene så lærte jeg meg selv å kjenne, igjen. Steg for steg ble jeg sterkere.
Jeg startet med å gå til postkassen, så til lyktestolpen, og etter hvert ble turene både lengre og mer krevende. Under mantraet #littermye så bygde jeg meg sakte men sikkert opp. Og jeg delte. Hver dag på Instagram, så la jeg ut en post. Fra turene mine, fra livet mitt, fra tankene mine og refleksjoner og betraktninger.
Reisen var både fysisk og mentalt krevende, men veldig nødvendig. Og det hjalp.
Jeg klarte å snu mitt eget selvbilde og tok et oppgjør med meg selv og mine destruktive tanker. Jeg var skamfull for hvordan jeg hadde oppført meg mot meg selv, men også klar på at dette var dagen da nok var nok. Det ble også første gangen jeg tok et bilde av meg selv i speilet. Du kan lese utryggheten i blikket mitt, men også se glimt av den indre krigeren som er i ferd med å ta plass. Innlegget kan du se og lese her:
En drøm blir til
Jeg hadde fantastiske turer ute i vår fine natur og jeg fant en egen ro og trygghet når jeg kunne bare vandre inn i denne verdenen.
På en av turene mine på vidden, så begynte det å forme seg en drøm og et langsiktig rehabiliteringsmål. Følelsen jeg hadde når jeg trakk pulk over lange distanser og var overlatt til å klare meg selv i flere dager alene, var fantastisk. Det ble for meg et slags bilde på livet.
Pulken representerte all bagasjen som jeg har hatt med meg i livet. Alle oppturene, opplevelsene, nedturene. Alt det fine og alt det vonde. Man skulle tro at vekten ble for tung for en slik spe kropp, men det fascinerende var at når jeg bare satte en fot foran den andre, så gikk det fremover. Selv i motbakker kom jeg meg opp. Med pulken på slep. Akkurat som i livet.
Så jeg begynte å drømme. Drømme om å få gjøre dette over lengre tid. Pulken, teltet, naturens elementer og en slette av endeløs snø og is.
Kunne det være mulig for meg, med alle de utfordringene jeg hadde, å krysse isen på Grønland?
Jeg var usikker. Så jeg tok kontakt med den damen i verden som ikke bare er en foregangsmodell men også en inspirasjon for jenter i alle aldre. Liv Arnesen.
Liv og jeg avtalte å gå tur sammen og diskutere mulighetene for å krysse Grønlandsisen.
Samtalen var oppløftende og hun mente at jeg med tid og dedikasjon absolutt burde klare å gjennomføre en ekspedisjon. Jeg forklarte henne at jeg ville gjøre det for min egen del, som en del av min rehabilitering, men også for å samle inn penger til brystkreftsaken og Rosa sløyfe.
Liv har jo gjort flere store prosjekter før, både for å lære mer men også for å øke bevisstheten hos andre. Derfor foreslo hun at jeg burde starte mitt eget Team fra ulike deler av verden for at vi sammen skulle kunne krysse isen og sette fokus på brystkreft, fysisk og mental helse.
Etter det møtet gikk jeg hjem med en ny følelse i magen. En følelse av at kanskje det var dette som var meningen hele tiden. For denne diagnosen og dette mørket føltes så meningsløst!
Hvorfor skulle jeg få brystkreft? Hvorfor skulle jeg slite med min mentale helse? Hvorfor skulle jeg streve sånn som jeg gjorde.
Så kanskje, ved å dele min historie og historien til andre brystkreftoverlevere kunne vi klare det. Å sette ord på det som er krevende. På det som er vanskelig. Både fysisk og mentalt.
Jeg gikk i gang med å søke etter deltagere gjennom sosiale medier. Fra Kina, Danmark, USA, Sverige. Det ble en lang prosess med mange oppturer og nedturer men til slutt så landet vi på 3 helt fantastiske damer fra Grønland, Sverige og Danmark.
Og husk dette. Litt er mye. Det er ikke sikkert Grønland skal være målet ditt. Kanskje er det postkassen som skal være første mål. Det viktigste er at man forstår at man selv har et ansvar for sin egen kropp, både fysisk og mentalt, men med støtte og hjelp fra de rundt deg så kan man få det litt bedre.
Vil du vise omtanke og bidra til at flere unngår å utvikle brystkreft? Kjøp årets Rosa sløyfe du også. Pengene går brystkreftforskning.
Her kan du kjøpe sløyfen
Rosa sløyfe-aksjonen er over for denne gang, neste aksjon starter oktober 2023. Flere produkter er likevel tilgjengelig å kjøpe i nettbutikken.