Kreft rammer forskjellig. Men i familien Petersen rammet den tilsynelatende likt – tre ganger. Monica, søsteren Heidi og moren Astrid fikk likevel helt ulik brystkreftbehandling.
– Jeg har lært å leve igjen, sier Monica Petersen.
45-åringen haster gjennom Trondheims gater. Rett fra jobb på vei til Rosa sløyfe-standen midt på torget. På fritiden er hun leder i Brystkreftforeningen i trønderhovedstaden, så i oktober er det fullt kjør. Barna og mannen vet godt at Monica bretter opp ermene for brystkreftsaken i oktober.
Hun trives med travle dager. Men, for fem år siden var det kreften som tok regien i livet til Monica, og hun måtte sette alt annet til side.– Jeg skjønte det før legen sa det. Men selv om du tror at du er forberedt, så er det et enormt sjokk å få beskjed om at du har brystkreft. Alle fremtidsplanene legges i grus. Det eneste du tenker er at nå er livet ferdig.
Tøffe tak
To uker etter beskjeden fra kreftlegen, hadde hun fjernet det høyre brystet. Det neste halvåret var det det cellegiften som bestemte over livet til Monica. Hun fikk ny dose hver tredje uke, og tålte behandlingen dårlig. Første uka var helt forferdelig. Andre uka ble et forsøk på å karre seg på beina igjen. Tredje uka hadde hun et snev av normalt liv. Og så var det å rykke tilbake til start igjen med en ny dose. Igjen og igjen.
Som kreftsyk opplevde Monica at hun levde i sin egen boble. Hun var fokusert, og til tider redd, men samtidig trygg på at hun var i gode hender. Det føltes som å gå på en opptråkket sti andre har sikkerhetsklarert og gått før henne.
– Halvveis i cellegiftkuren orket jeg egentlig ikke mer. Heldigvis stod mannen min og søsteren min last og brast med meg hele tiden. Uten familie og venner hadde jeg ikke klart det, sier Monica og legger til:
– Samtidig var det vondt å se at de pårørende følte seg som hjelpeløse tilskuere. Men for meg var det uvurderlig for å komme meg på beina igjen, reflekterer Monica.
Enda en sjokkbeskjed
Bare måneder etter at Monica var ferdig med sin behandling oppdaget Heidi, søsteren hennes, et søkk i brystet. Enda en brystkreftdiagnose i familien ble et slag i magen for begge søstrene. Igjen stod de side om side ved en sykehusseng. Men denne gangen var rollene byttet om.
– Nå visste jeg hvor viktig det var å bare være til stede for henne. Nå kunne jeg endelig gi noe tilbake, forteller Monica rørt.
Sykdommen førte søstrene enda nærmere hverandre. Heidi fikk såkalt «full pakke» med brystbevarende operasjon, cellegift og stråleterapi. Begge to må også gå på hormonbehandling i ti år.
Runde tre
Heidi ble også frisk, og på ny så de fram til å senke skuldrene og ta fatt på hverdagen. En hverdag uten sykdom og sykehusbesøk. Så slo lynet ned for tredje gang.
– Det var mammas siste år i mammografiprogrammet. Det skulle bare være en rutinesjekk, foreller Monica.
Som sine døtre ble moren Astrid også operert. Hun fikk delta i et nytt forskningsprosjekt hvor hun samtidig mottok stråleterapi under operasjonen, direkte mot sårhulen.
Livet etter kreften
De tre damene har alle gått inn i statistikken som «kreftoverlever». Heldigvis. Men livet etter kreften ser veldig forskjellig ut.
Mens Monica knapt fikk noen ettervirkninger av behandlingen og er tilbake i full jobb som sykepleier på St. Olavs hospital, så strever storesøster Heidi med mange senskader og med å komme tilbake til det livet hun hadde før sykdommen. Moren er aktiv pensjonist, som nyter livet på hytta og stiller opp for barn og barnebarn.
At alle tre har hatt brystkreft gir Monica, Heidi og Astrid en unik felles forståelse av hvordan det er å være syk.
– Sammen er vi sterke, sier Monica.
Brystkreft er ikke én sykdom. Hver enkelt kreftsvulst har ulike egenskaper og derfor virker behandlingen forskjellig. Det er grunnen til at hver brystkreftpasient må behandles ulikt – slik som Monica, Heidi og Astrid.
– Vi sammenligner oss med andre hele livet. Jeg vet at flere kvinner lurer på hvorfor brystkreftbehandlingen er så ulik. Hvorfor får den ene «full pakke» med operasjon, cellegift og stråling, mens andre kun blir operert, forteller Monica.
– Alle er redde for å ikke få «nok» behandling. Som lokalforeningsleder i Brystkreftforeningen i Trondheim hører jeg dette ofte. Det er derfor årets tema, persontilpasset brystkreftbehandling, er så viktig. Både for at folk skal forstå bedre hvorfor man får ulik brystkreftbehandling, men også for at kreftlegene skal få mer kunnskap og dermed kunne behandle mer treffsikkert i fremtiden.
– Hell i uhell
Målet et at alle brystkreftrammede skal få tilbud om best mulig behandling, men alle skal ikke ha den samme behandlingen. Jo mer presis og persontilpasset brystkreftbehandlingen er, jo flere vil overleve og få god livskvalitet etterpå.
– God diagnostisering er avgjørende for et presist behandlingsforløp. Hvor tidlig kreften blir oppdaget, størrelsen og beliggenheten på svulsten er vesentlige og avgjørende faktorer for hva slags behandling hver enkelt pasient trenger. Nå begynner vi også å forstå mer av genetikken hos den enkelte pasient og det vil uten tvil være med på å gi bedre behandling – men det må forskes mer, forklarer Monica.
Til tross for tre tunge beskjeder på tre år, så er de tre damene svært takknemlige for at de fikk behandling tilpasset hver enkelt.
– Når vi først skulle rammes av kreft alle tre, så var det hell i uhell at det var brystkreft vi fikk. For 90 prosent overlever denne kreftformen i dag, og det er stor grunn til å tro at enda flere vil overleve i fremtiden.Vi vet også at kunnskapen om persontilpasset brystkreftbehandling vil komme andre kreftformer til gode på sikt. Det gir derfor en ekstra god følelse å gjøre en innsats for Rosa sløyfe-aksjonen i oktober, avslutter Monica.
