I Brystkreftforeningen Stjørdal snakker de om pupper som andre snakker om joggesko, sandaler og stiletthæler. Åpenhet og normalisering av livet med brystkreft gjør livet rikere, synes «Puppegjengen».
– I dag har jeg på hverdagspuppene, forteller Sissel Beate Solvold (67) om brystprotesene hun har i BH-en.
Hun skyter frem frontpartiet og demonstrerer hvordan hverdagspuppene ser ut i profil.
– Festpuppen er litt større, den jeg trener med er ikke så tung og svømmepuppen er formet slik at den glir lettere i vannet, forklarer Sissel Beate og ler.
Mange varianter
Monir Biabani (50) og Stina Lerfald Foss (59) nikker gjenkjennende mot Sissels bryst. Dette har de hørt før.
– På et medlemsmøte dro vi frem de ulike protesene rett fra BH-en for å sammenligne og se på de ulike variantene. Det er jo så mye å velge mellom i dag, så vi deler erfaringene vi har. Det er jo ingen andre som skjønner hvordan vi egentlig har det, utdyper Sissel.
Mindre åpenhet blant innvandrerkvinner
Monir kommer opprinnelig fra Iran, men har bodd i Norge halve livet. Som muslim kjenner hun godt til utfordringene rundt åpenhet om mammografi og brystkreft.
– En ting er å bosette seg i et fremmed land og ha et mindre nettverk enn de som har hele familien bosatt i nærheten. Jeg ønsker å hjelpe og informere, slik at flere blir mindre skeptiske. Jeg vet at mange innvandrerkvinner ikke vil gå til mammografi. Mange er redde for å møte mannlige leger og sykepleiere, forteller hun.
– Jeg fremsnakker selvsjekk og legekontroll. Sykdommen ser ikke hvilket land du er født i. Vi blir rammet uansett bakgrunn, sier Monir.
– «Puppegjengen» er terapi
I Brystkreftforeningen Stjørdal er de over 120 medlemmer og mange er svært aktive.
«Puppegjengen» er viktig for mange av medlemmene. I tillegg til ordinære medlemsmøter, arrangerer de foredrag med forskere, turer og andre sosiale sammenkomster.
Stina bytter jobbvakt når hun ser det kommer i veien for et medlemsmøte.
– Det er ikke mye sykdomsprat. Men det er lettere å stille et spørsmål til sidemannen når du drikker kaffe og spiser kake, enn å ta det opp i en større forsamling, sier Stina.De prater ikke så mye om selve kreften og kreftbehandlingen, men det blir en del prat om senskadene. Hukommelsestap, utmattelse og nerveskader, for å nevne noen.
– Det er skikkelig terapi å møte disse damene. Jeg får mye støtte og trøst av mannen min og familien, men disse damene skjønner det, sier Stina.
– Når du møter sterke damer som har overlevd, så gir det håp om at det går bra, utdyper Monir.
Rosa oktober
I oktober er «Puppegjengen» ekstra aktive. Da står nemlig Rosa sløyfe-aksjonen på plakaten og de jobber ekstra mye for brystkreftsaken.
– Å stå frem i media og på stand er viktig for å komme i kontakt med andre som er rammet. Synlighet gjør at flere vet om oss, og at kvinner forstår at ikke er alene, sier Sissel.Damene synes at «Puppegjengen» gir hverdagen et løft både fysisk og psykisk.
– Det er godt å være åpen om sykdommen, sier Stina og smiler – i favorittfargen rosa.
